Ett utdrag av Trurid Lindseth's dagbok ført over en periode på flere måneder alene på fjellet.

  Jeg dro ut i det solens siste stråler forgylte fjellet med gnistrende gulldryss. Med vellutstyrt ryggesekk dro jeg innover mot Seltjørndalen. Målet var å nå den lille steinbua som lå i hellingen ned mot Butjønn. Jeg startet med å gå over Ossjøen på langs. Her hørte jeg hvordan” nøkken ”sukket og stønnet, idet isen la sitt lokk over Vannet. Denne lyden av isens ”joing”, og fosseduren nede i oset langt borte, fylte stillheten og fulgte meg innover fjorden.

  Nå var det ingen lys fra hyttene som lå i dalsiden, bare månen som nettopp var å se over Kjønnåsen, sendte sine sølvstriper over det blanke vannet. Det var stille rundt meg, da jeg var kommet forbi Haranatten og gikk langs Heinelva. Bare lyden av ski og min egen pust brøt stillheten. Inne i bjørkeskogen ble jeg nødt til å sette på meg hodelykten. Det var kommet litt snø i luften nå. Og den danset silkemyk og lett i lyset forrand meg. Spor etter en enslig elg krysset løypa lenger framme. Rype og hare hadde også vært her. Gropene etter rypene var mange. Her hadde de gått i ”dokk, ”ligget og trykket for å holde varmen.

  Vel ute i åpent lende, skulle jeg krysse Nedre Hein, for så å holde til venstre, inn mot Seltjørndalen. Her tok jeg en liten hvil med litt mat og varm drikke. Så var det på med tørre votter. Anorakkhetta ble tilbørlig strammet, da det kom en kald sno over elva fra nordvest. Videre innover vidda bar det. Det var nå gnistrende føre, og skiene skled av sted. Det var sluttet og snø og månen var igjen framme. Etter en time med fantastisk gli, kom jeg inn til Seltjørnnuten. Her kunne jeg se at det ennå hang igjen et fargeskjær over himmelen. I vest,- svak oransje med rosalilla ulne skyer. Langt borte i nordvest.- Hallingskarvet. Mot sydøst var det en blekblå himmel oversådd med stjerner, og månen som sendte sitt klare lys over Geitsjøhovda.

  Da jeg sto der, kom en rovfugl seilende på lydløse vinger. Jeg sto dørgende stille. Den svingte i en stor bue forbi meg, og forsvant innover vidda. ,- å, hvor livet var godt å leve! Det var en opplevelse som ga meg et av livets høydepunkt. En følelse av å få være den del av evighetens øyeblikk.

"Det største av alle gleder, er gleden for slett ingen ting.
Ikke for noe du kan eller vil, glede for intet glede for alt
Gleden fordi du et til."

  Etter en stund kunne jeg se et lite blaffrende lys, som kom fra det lille vinduet i steinbua,
- jeg var framme og ventet."

Turid Lindseth